Et arbeidsforhold mellom klubb og spiller skiller seg fra ordinære arbeidsforhold på mange måter. I motsetning til i ordinære arbeidsforhold binder partene seg til hverandre i en periode, der terskelen for å si opp kontrakten ensidig er høy, og der de økonomiske konsekvensene av å bryte kontrakten vil kunne være store.
Dersom en fotballspiller skal inngå en proffkontrakt med en norsk fotballklubb, må de benytte NFFs standardkontrakt. NFFs standardkontrakt benytter samme modell som FIFA, der det klare utgangspunktet er at kontrakten skal respekteres, men at partene har mulighet til å si opp kontrakten der det foreligger berettiget årsak (just cause). Bestemmelsene om muligheten for å si opp kontrakten tar sikte på å sikre en balanse i kontraktsforholdet mellom fotballspiller og fotballklubb.
Oppsigelse grunnet just cause vil kunne foreligge dersom kontraktsmotparten har misligholdt sin del av avtalen. Kommentarutgaven til FIFAs overgangsreglement og omfattende praksis fra FIFAs domsorganer og the Court of Arbitration for Sport (CAS) viser hva som skal til for at en av kontraktspartene skal kunne si opp kontrakten med just cause.
I tillegg til at spilleren og klubben kan si opp kontrakten dersom det foreligger berettiget årsak (just cause), kan en etablert spiller si opp kontrakten dersom det foreligger sportslig berettiget årsak (sporting just cause). Hvorvidt spilleren er å anse som etablert må vurderes konkret, men dette er en bestemmelse som myntet på spillere som tidligere har vært fast på laget i flere sesonger, og som ikke lenger har får spilletid av betydning for førstelaget.
Konsekvensene av å si opp kontrakten vil avhenge av om det foreligger just cause, eventuelt sporting just cause, eller ikke, og av om en er innenfor den beskyttede perioden på henholdsvis tre/to år. Både klubben og spilleren kan ilegges sanksjoner, f.eks. erstatningsplikt og utelukkelse. Dersom en kontrakt er avsluttet av en av partene uten at det foreligger just cause, og dersom en part sier opp kontrakten der det foreligger just cause, vil parten som har misligholdt sine forpliktelser være erstatningsansvarlig.
Hvilke tvisteløsningsorganer som vil kunne avgjøre en tvist om kontrakt mellom klubb og spiller vil først og fremst avhenge av om spilleren er norsk eller ikke. Alle spillere ansatt av norske klubber vil kunne prøve en tvist for de ordinære domstolene, uavhengig av om de i arbeidsavtalen har avtalt at en tvist skal avgjøres ved voldgift.
Dersom en tvist om oppsigelse avgjøres ved voldgift, står partene i utgangspunktet fritt til å velge voldgiftsdomstol, men det vanligste er å benytte fotballens voldgiftsdomstol, organisert av NFF, og FIFAs voldgiftsdomstol, Dispute Resolution Chamber (DRC). Fotballens voldgiftsdomstol kan behandle tvister mellom norske klubber og norske og utenlandske spillere, mens DRC kan behandle tvister mellom spiller og klubb som har en internasjonal dimensjon, altså tvister mellom norske klubber og utenlandske spillere.
Avgjørelser fra DRC kan ankes til idrettens internasjonale voldgiftsdomstol (Court of Arbitration for Sport, CAS).
For nærmere om behandling av saker for CAS, se her.
